Det er nå blitt helg etter å ha vært på skolen én dag denne uken. Åre har skylden, og takk for det. Idag er det storrengjøring på gang i leiligheten, og kanskje konsert i kveld på Ni Muser.
Jeg har idag tatt meg tid til å taste ned dette kåseriet fra Niels Chr. Geelmuyden som jeg fant i SasBraathens-magasinet Reis-og-Se i september 2004. Det er som følger:
Det er sjelden samsvar mellom design og innhold, forteller Geelmuyden etter å ha studert alt fra lavprisbutikkenes billigprodukter til arkitektur. Og visstnok har svartedauen skylden!
Til stadighet blir det forfektet at nordmenn må bli bedre på design. Vi må gi flaskene en finere fasong hvis innholdet skal selge. Få, om noen, reiser spørsmål ved flaskenes innhold. Bare det tilsynelatende vies oppmerksomhet. Formen fanger oss i en ugjendrivelig tilstand av synsbedrageri. Vi tror etter hvert at emballasjen er identisk med innholdet. I de aller dårligste lavprisbutikkene finner man en frysetørret kaffe som heter Luxus-kaffe. Utvendig gir den inntrykk av å være det beste som finnes. I virkeligheten forholder det seg motsatt. Godt og vel enhver salgsartikkel med «Luksus» innflettet i produktnavnet, viser seg å være det sletteste produkt i sin varekategori. Formen forfører folk til å kjøpe rukkel.
Blant fagfolk er det forbløffende stor enighet om at formfølelsen i Norge nådde sitt høydepunkt under vikingtiden. Så vidt forskjellige kapasiteter som Haaken Christensen, Sverre Fehn og Marianne Heske har gitt uttrykk for dette standpunkt. Siden vikingtiden er det efter deres skjønn gått jevnt nedover. Særlig skamferte svartedauen oss grovt. Det var de sosiale og bereiste som gikk fyken. Bare asosiale tomser og sengevætere øverst i dalførene overlevde. Deres avkom skulle i tiden fylde bli våre fremste designere.
Design har den faretruende egenskap at den avsporer oppmerksomheten fra innholdet. Det var først og fremst design som gjorde nazismen mulig. Innpakket i flagg, faner, opptog og hornmusikk virket det hele som en bærekraftig og begeistret bevegelse. Hadde folk begrenset seg til å lese Mein Kampf, ville det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti neppe sanket flere stemmer ved valget i 1933 enn Hvit Valgallianse fikk ved forrige kommunevalg her hjemme.
Uten forførende design ville man antagelig heller ikke fått halve verdens befolkning til å ramponere sin dentale helbred med obskure inntak av etsende brunt sukkervann. Brun politikk er på samme måte som brun leskedrikk avhengig av suggerende emballering, hvis den skal nå ut til massene. «Arbeit macht frei», stod det over inngangen til konsentrasjonsleirene, og «Got mit uns» på beltespennene. Ingen tvil om at de hadde gode designere.
Det fortvilende er at designere nesten alltid slipper fri. Kan hende betyr det at designere flest ikke anses for å være strafferettslig tilregnelige. Dårlig arkitektur skaper kriminalitet, men likevel blir arkitekten aldri tiltalt for medvirkning til drap. Jeg opplever dette som urimelig, kriminell som jeg faktisk selv ble under oppførelsen av Postgirobygget. Det ble hevdet at arkitekter er de eneste som kan fornærme mennesker på lang avstand. En mulighet de sjelden lar gå fra seg. Kan hende er det endog slik at yrket har det vesentlige av sin rekruttering blant mennesker som vegrer seg for å trakassere folk ansikt til ansikt.
Jeg har lest i avisen at det finnes noe som heter design-dop. Det står uklart for meg om dette er en egen type narkotika tilvirket av eller for designere. Jeg vil ikke utelukke at begge deler er tilfelle. I valget mellom to onder, pleier jeg som journalister flest å velge begge. Designere doper seg selvfølgelig for å glemme hva de har formgitt. For noen år siden intervjuet jeg en kanadisk professor i filosofi. Han hadde under en livskrise i yngre år bønnfalt en psykokirurg om å bli lobotomert. Forut inngrepet ville han bringe klarheti om det heretter kunne bli vanskelig for ham å undervise i eksistensfilosofi. Kirurgen bekreftet at det kunne bli besværlig. Men ingenting burde være til hinder for at du etter inngrepet slår deg opp som designer eller interiørarkitekt, sa han. Professoren valgte følgelig å avslå.
Aldri har menneskene vært mer opptatt av design, og aldri har det sett verre ut omkring oss. Maleren Jens Johannessen har sammenlignet problemet ved å fastslå at 90 prosent av nåtidens nordmenn oppfatter stygge ting som pent. Følgelig ser norske forsteder etter hvert ut som en sammenhengende brakkebygrend. Ustraffet mikser folk sammen dragestil, doriske søyler, funkis og sveitsiske gjøkur til en historieløs saus av arkitektonisk sludder.
I billedmedienes tid gir det seg selv at det utvendige tar overhånd. Det er fasadene som teller blant moderne mennesker. Innenfor kommer vi sjelden eller aldri. Heldigvis. Med desto større iver danderer vi vår tomhet med design. Vi har fått designere som bestemmer hva våre ledere skal mene, og ikke minst hvordan de skal mene det. Man måler seg frem til hva folk vil høre og se. Den tapende part er alltid sannheten. Vi sminker våre valg og handlinger med dyrekjøpte fraser fra konsulentbransjens løgnåpne filialer. I den grad det medfører riktighet at ærligheten varer lengst, har det sin forklaring i at den er lite i bruk.
Folk forandrer i tiltagende grad også sitt eget legemlige design ved å underlegge seg kirurgisk behandling. Det vemmelige begrenser seg ikke til at virkelige syke mennesker utånder på ventelistene samtidig som kirurgene forstørrer ens bryster eller fettsuger ens hake. Det vemmelige ligger samtidig i tingliggjøringen, hvorved vi transformeres til utstillingsdukker for et liv som vi aldri har hatt og aldri vil få.