Tar man først en slags høyere utdannelse, anbefales virkelig å legge en periode av studieløpet utenlands. Sammen med en del andre kjente fra NTNU valgte vi nemlig den kommende OL-byen Vancouver som oppholdssted for fjerdeklasse og skoleåret 2008/2009. Og til forskjell fra semesteret i Norge, var vi ferdig allerede den 23. april – nesten to måneder tidligere enn normalt. Så vi gjorde det eneste fornuftige, nemlig å ta ut tidenes ferie på det nordamerikanske kontinent… med avreise tilbake til Norge først 9. juni.



Det må nevnes — reisen i sin helhet var ikke spikret før svært få dager før avreise...

De neste 7 ukene skulle heretter tas med utgangspunkt i én innsjekket bagasje og én håndbagasje – to sekker på henholdsvis 80 og 30 liter (Bergans Telemark og Arc'teryx Miura), pakket til bristepunktet, og skulle ta høyde for byliv, fjelltur og overnatting i det fri, surfing, minusgrader, speilreflekskamera med ekstra linser, videokamera, datamaskin.

Reisen begynte fra Vancouver samme dag som siste eksamen, med en Greyhoundbuss til Seattle. Herfra skulle jeg fly til Kansas City for å hilse på noen fjerne slektninger for første gang. Først og fremst — det er vesentlig rimeligere å ta en tretimers busstur til Seattle — som da regnes som innenlands, enn å fly fra Vancouver. For her gjaldt det å stramme inn livremmen – 12 individuelle flyreiser skulle gjennomføres før ankomst til Bergen den 9. juni.

Med en kort mellomlanding i Salt Lake City, ankommer jeg Kansas City midt på dagen. Her treffer jeg for første gang Kevin, min firmenning på farssiden. Tilfeldighetene ville ha det til at vi utformet mye det samme stamtreet på ancestry.com, og det siste året har vi holdt på kontakten per e-post. Tross finanskrise har han tatt på seg med å legge ut flybilletten min fra Vancouver. Det vil si ikke helt, men jeg føler ikke spesielt dårlig samvittighet for å legge ut litt selv heller. For helgen er fullstappet, med barbeque, familieselskaper og uteliv. Moren til Kevin har en rekke gjenstander fra Moe-siden som hun trekker frem, deriblant et postkort fra 1923 (hvilket jeg i kampens hete ikke greier å tyde ordentlig), og ikke overraskende faktisk et trekkspill. Ellers har Kansas City overraskende lite westernliv og hester, og er faktisk noe som kan karakteriseres som en grønn oase her i midtvesten.

Turen går videre fra Kansas city til Great Falls i Montana, nord i USA. Her har jeg skaffet en leiebil for en ukes tid, og har avtalt med den lokale historikeren Henry å bo hos ham i en hel uke. Jeg kjenner ham fra sist vi var i området, i 2007. Planen er å komme til toppen av fjellet Square Butte. Men før jeg kommer til Henry, har jeg uventet blitt oppsøkt av en annen slektning som bor i Great Falls. Før jeg har kommet så langt har hun spurt alle bilutleieselskapene på flyplassen om navnet mitt, mens jeg hadde vært opptatt med å avklare en forsvunnet bagasje. Jeg får ringt henne opp igjen fra flyplassen, takket være skype og gratis trådløsnett, og avtaler å møte henne i allerede samme kveld. Hun har bodd i disse trakter i hele sitt liv, fra min oldefar og hans bror (som er hennes far) kom til USA i 1910.

Great Falls er nå en rolig by med mye historie. Man kan selvfølgelig ønske seg tilbake da det var rødhuder og westernliv her, hvilket er godt illustrert f.eks i Lewis & Clark Interpretive center og som tilfeldigvis har gratis inngang denne ene dagen. Men i dag er det kun enkelte mur- og trehus samt gatemønster som vitner om eldre tider. Vi har lunsj på Applebee’s (hvor Gladys, som hun heter, påpeker at det er mye færre folk enn ”før”, antageligvis pga finanskrisen).

Neste post på programmet er altså historikeren Henry, som bor godt og vel en times kjøring unna. Men, for en gangs skyld er jeg kjent i området. Veien ut dit er paddeflat, som vanlig, kun avbrutt av enkelte grain elevators^1,2. De enorme avstandene setter ting litt i perspektiv, i hvert fall med tanke på hvordan folk kom seg frem før i tiden.

Henry bor på den samme gården som han alltid har gjort. Den er visst blant de minste her i området, selv om det er få direkte naboer. Men driften går visst greit likevel. Henry får besøk av sønnen sin en gang om dagen, som for øvrig drifter gården også, så jeg tror han er fornøyd med nå å få gjester en ukes tid. Her ute låser de heller ikke døren. Men om de hadde aldri så lyst til det, hadde det ikke gått likevel — for det er rett og slett ingen lås i døren. Så langt er vi faktisk fra folk.


Dagen etter er tanken å stikke til ”fjells”, det vil si – pønske ut hvordan Square Butte kan forseres. Til alles overraskelse er det derimot begynt snø denne dagen. Til tross for at det nesten er mai. Og det er to måneder siden det var skogbrann her. Men jeg tar min splitter nye Nissan leiebil og legger i vei mot Geyser, for å treffe på storbonden i strøket og få velsignelse til å reise ”inn” på området. Tross alt, veien inn går gjennom gårdstunet hans, så det er liksågreit å gjøre det på en ryddig måte. Det er greit snødriv, og jeg må ha GPS for å finne frem i uværet. Jeg tar meg riktignok inn i Masselinhuset for første gang, og får tatt en rekke bilder av gjenstander der inne. Dette har lagt mer eller mindre uberørt siden 40-tallet, dvs i nesten 70 år. Men huset står fremdeles. Godt norsk håndtverk der altså.

De neste dagene blir det bare mer snø, og det går opp for meg at skjebnen vil ha det til at jeg skal gjøre nok en tur disse trakter, en gang det ikke er snø her. Men jeg gjør et siste støt – og tar meg til rette opp i snøen. Jeg kommer riktignok ikke langt før jeg blir stoppet av nok en bonde. Allemannsretten eksisterer visst ikke like sterkt her i området får jeg vite. Dessuten er det kanskje litt seint å begynne nå midt på ettermiddagen. Men eller litt om og men får jeg lov til å ta meg inn her i morgen. Sommerstid er det sti opp til Square butte fra dette området, men vinterstid er det ikke mye å skryte av.

Så neste morgen legger jeg i vei. Jeg skal til topps, og har rekognosert ut en rute som muligens kan gå. Men etter tre timer, hvorav siste utelukkende på alle fire gjennom skaresnøen, må jeg gi tapt for dette fjellet som indianerne tross alt anså som hellig. Henry har vært her oppe flere ganger, men ikke i snø. Lettere nervøs passerer jeg 100 kveg siste stykket tilbake til bilen, og må bare innfinne meg med at dette ikke gikk på første forsøk. I tillegg har jeg mistet luen min på veien ned.

Fra Great Falls går turen videre mot kysten. Jeg har booket Greyhoundbillett til Seattle, hvor jeg for øvrig var for omtrent 10 dager siden også. Her skal jeg møte Kiki, som går på UBC og skal kjøre tilbake til San Francisco hvor hun er fra. Her skal vi hente en bil, men jeg kommer allerede i 7-tiden, så jeg har noen timer å slå i hjel. Jeg få sneket meg til gratis internett på et Hilton-hotell, hvor bilutleien er, og sitter her så lenge samvittigheten holder.

Vi kommer litt sent i gang med bilturen, litt takket være et matstopp på Norma’s burgers. Vi hadde tenkt å kjøre kystruten sørover, men blir tvunget innenlands igjen, og kommer til overnattingsstedet ved Bandon klokken ett på natten, etter et styggelig uvær. Sover noen timer, før vi kjører videre, og jeg pådrar meg min første fartsbot kun få minutter senere. Kjempestart.

Ankommer vin-dalen Napa Valley og noen bekjente av Kiki oppi fjellene hvor vi bor neste døgn. Veiene er smale, men porten inn til eiendommen er fjernstyrt — fornemmer en slags Xanadu-følelse over stedet.

De neste to døgnene er jeg i San Francisco, møter Sondre og Kjell-Erik fra NTNU, ser på Berkeley, deltar på første synagoge-messe noen gang og tilhørende ”-kaffi”. Tar noen bilder av den famøse ”trikken” i San Francisco, men nekter plent å betale $11 for å ta den oppover. Er det én ting jeg greier, så er det oppoverbakke. Dessuten får man bedre bilder ved å stå på siden av den.

San Francisco er en virkelig bra by, på alle måter. Kollektivtransport, bebyggelse, ja i det hele tatt. Herfra tar jeg derimot turen rett vest – ut i havet.

Jeg ankommer Honolulu etter fem timer på flyet, og går rett til neste innsjekking for videre transport til Kauai, hvor jeg skal treffe blant annet Simen og Tonje. Her finner også den antageligvis lengste sikkerhetssjekken i verdenshistorien sted, nemlig gode 25 minutter undersøkelse av håndbagasjen min. Alt av lommer åpnes og tømmes. Heldigvis har jeg god tid. Vel framme på Kauai finner jeg MacDonalds og trådløsnett på samme sted, og finner hvilken buss jeg skal ta videre. Avstandene er korte, men avgangene tilsvarende sporadiske og unøyaktige. Jeg sjekker inn på Kauai backpacker hostellet, hvor eieren antageligvis har en svært bipolar lidelse. Simen og dem bor på Kauai sands, kun få km unna, som jeg unner meg selv å spasere til. Kjekt å møte kjentfolk når man er så langt utenfor allfarvei! Her blir det strandliv noen dager, Øyvind og Håvard kommer samme dagen, sammen med Gustav og Anders, som er to svensker fra UBC. For de blir også med på ”fjellturen” vår.

Og det er ikke en hvilken som helst fjelltur. Her må man være ute i god tid, for det er kun 15 stykker som får tillatelse om dagen til å gå her, og det koster både å oppholde seg og å overnatte i parken.

Vi føler at vi har forberedt oss godt, fylt på vannflasker, kjøpt proviant, tatt med soveposer, liggeunderlag, vannrensemiddel, funnet bussruter — ja stort sett. Eneste ulempen er at vi ikke har skyss de siste fem kilometrene inn til Hanalei, og blir stående i en time med tommelen i været i veikanten. Vi får heldigvis en taxi inn dit, og legger i vei i tolvtiden — noe etter skjema.


Det er steikende varmt, men det er ingen unnskyldning til ikke å holde et høyt tempo (tydeligvis). Så vi traver i vei, i et voldsomt kupert terreng. Og dette tar på, for etter tre timer er Øyvind rimelig på felgen. Vi tar det med ro etter dette, og får med nød og neppe kommet oss til stranden – hevet i oss litt mat og drikke, og formen er i gjen tipp topp. Mange andre som gjør denne turen tar den over to dager. Vi tok den kun på 6 timer.

På veien inn treffer vi også et par fra Utah, som også har tenkt seg inn til den forgjettede stranden Honopu beach og har med seg svømmeføtter. Han slår gjerne følge med oss når vi tenker oss inn dit. Med kamera i en pelicase, og ledsaget av to flytemadrasser, legger vi i vei rundt odden. Det tar oss en drøy halvtime, og er en stor opplevelse å komme fram. Selve stranden er adskilt fra omverden med kanskje 50-60 meter høye fjellvegger. I tillegg er det en åpning i fjellveggen som leder inn til en mindre strand, med tilhørende fossefall. Vi er her sikkert en times tid før vi legger i vei tilbake til hovedstranden.

På natten ligger vi under åpen himmel. Det oppblåsbare liggeunderlaget er nærmest uvurderlig, likeså med multifulen som nå går på diesel (i mangel av annet fyringsmiddel). Vi tilberedte ymse norsk og amerikansk tørr- og boksmat.

Vi er på Hawaii i totalt 9 dager. De siste to er på honolulu, og vi var glad vi ikke var her stort lenger enn nettopp dét. For her er det mye turister, høye priser, og ikke så veldig mye spennende å se sånn egentlig. Vi tok en tur til Diamond head, til fots fra Waikiki beach, og fikk en ok utsikt. I tillegg tok vi bussen til en annen strand, hvor vi fikk snorklet etter skilpadder ("chill—padder") – og endelig sett dem på nært hold. Dessverre tok jeg ingen bilder av dem.

Neste etappe på turen var noen dager i San Francisco igjen, før vi satt oss inn i en større leiebil og tilhørende roadtrip med 6 karer. André, Tor Stian og Martin hadde kommet flygende fra Minneapolis, og vi hadde nå et relativt tett program for de neste to ukene, med avslutning i Las Vegas.

Mens vi var i San Francisco fikk vi med oss Alcatraz og Chinatown, og begge deler anbefales på det sterkeste. På Alcatraz får man i tillegg noen lydguider som man kan følge, som er veldig bra lagt opp — med “autentiske fanger” som guiderøster. Og til dem som skulle finne på å være useriøs i Chinatown, kan man risikere å få servert replikker som “don’t fool around in chinatown”. Denne kom som en følge av uvøren lefling med et samuraisverd av plast.

På dette tidspunkt hadde vi vært på ferie i en hel måned, men det føltes absolutt ikke sånn - men vesentlig kortere.

En av de større opplevelsene var fotturen til Half Dome i Yosemite nasjonalpark. Vi tok inn på Yosemite bug hostel et lite stykke unna selve parken, kvelden i forveien. Det ble en kort natt, for vi stod opp i halv-sekstiden. Turen til Half dome er på vel 27km tur-retur. Men inklusive kjøring og gåing, er vi opp på toppen (2700moh) innen klokken er blitt tolv. Siste etappe opp er ganske luftig og bratt, og vi passerer andre turister som “står fast” her, hysteriske. For man har kun små trelister i fjellet³ og noen stålkabler⁴ å holde seg i.



Etter dette kjører vi ut mot kysten igjen, gjennom Monterey, Cambria og Malibu, nesten helt til San Diego. Vi henger med klassekamerater fra NTNU som bor på Pacific Beach og som ikke er ferdige med skolen enda, og griller på kvelden.

Etter dette gikk ferden mot Santa Monica, Beverly Hills og Hollywood - og var en hel ettermiddag på Venice beach, selv om været ikke var optimalt.

Og på grunn av været gjorde vi om planene og satte kursen mot innlandet og Phoenix. Og selv om dette må være den desidert kjedeligste byen så langt, så var det i alle fall godt og varmt omtrent 40 varmegrader. Vi holdt oss i badelandet Big surf en hel dag, og hvor alt — som seg hør og bør — hadde navn fra steder på Hawaii.

På vei mot Flagstaff hadde Håvard funnet frem til et sted å klatre — så her var vi hele dagen i strålende vær. Det var massevis av steder å prøve seg, langs et slags bekkefar i bunnen av kløften. Og tydeligvis velbrukt, for her var det spor etter klatremennesker og kalk overalt. Før vi kom til klatrestedet var terrenget fullstendig helt flatt, men dette var altså nede i en slags kløft, og komplett umulig å få øye på fra veien.

Turens billigste overnatting ble nå gjort i Wilson, hvor totalprisen for overnatting for 6 personer ble på $50, eller med den tids kurs — omtrent 50 norske kroner. Dette ligger behagelig til i forhold til nest siste stopp på programmet, som er Grand Canyon.

Det er nærliggende å sammenligne utenlandske fjell og daler med tilsvarende norske. For dette var på ingen måte det mest spektakulære på turen, foruten å være en kjent greie. Man må kjøpe billett for å gå inn og se, og man kan gå langs en sti på kanten ned i denne kløften. Men er man noen gang tvunget til å kutte ut noe på en tur, vil jeg nok si at dette ikke er et voldsomt tap å gå glipp av. Det vil si — man kan jo krydre det hele med å ta noen sjangser. Tenkte gruppen vår, som tok en liten ekskursjon utfor gjerdet.

Været var absolutt på sitt beste, og Hoover Dam påsnublende nærme, så vi stoppet der for å inspisere dette Transformers-hovedkvarteret. For de som planlegger en tur hit, kan det nevnes at man ikke lenger kan/skal kjøre over selve dammen, men en ny bro over lenger uti dalsøkket som dammen demmer opp. Denne, og tilhørende motorvei, var under utbygging da vi var her i juni 2009.

Siste stopp før New York var altså i Las Vegas. Ikke stort å si om byen utenom at den er påkostet og blinkende. Og skal man først spille på kasino mener jeg at man bør satse uhyggelig mye penger. Så siden dette ikke var et alternativ for meg i denne omgang, ble det i stedet 0kr. "Know you limit, play within it" er hva Las Vegas selv reklamerer med. Med andre ord — bestem deg for hvor mye du vil tape. Som eieren av Wynn Hotel selv sier det, "for å vinne på kasino, må man drive kasino".

Etter to dager i Las Vegas setter vi oss på flyet som tar oss tvers over kontinentet, til New York. Det må legges til: det er en fryd å reise i byer som har god kollektivtransport til og fra flyplassene, og aller helst bane. San Francisco har det, New York (og snart også Bergen ). Vi bor på Candy hostel, som er litt unna det meste, og noe trangt. Men med undergrunnsbane er det egentlig ikke noe problem. Vi får omvisning på Snøhettakontoret på Manhattan, tar en Circle line sightseeingbåttur, kikker på ground zero, og er en tur innom Tents & trails og handler litt turutstyr — som om ikke bagasjen er full nok.


Vi ankommer Norge 9. juni, og 48 herlige dager på loffen i USA er dermed omme. Resultatet ble 64 dagboksider, 4600 speilrefleksbilder, og et fremdeles ukjent pengebeløp anvendt på utallige transportetapper, overnattinger, inngangsbilletter og youghurt-is. Og Bergens Tidende skrev også en liten snutt om oss.

Tweet