Det er vanskelig å se for seg hva som kan være gjort annerledes uten egentlig å ha noe å referere til eller vite noe om alternativene. Det gjelder både ledelse og studenter, og for min egen del trekker jeg utelukkende erfaringer fra mine tre gjennomførte år på siving-utdannelsen på NTNU. Første gang jeg kom til å fundere på dette temaet, var da det gikk opp for meg hvor mange av mine medstudenter i høyere årskull som faktisk velger å ta et friår fra studiene, altså velge ikke å gjennomføre på normert studietid.
La oss begynne med dèt. Anslagsvis 70%-80% av mine venner på NTNU som går i klassetrinn over meg, har tatt friår, eller som mange nå også gjør – tar et semester eller år på et utenlandsk universitet. Forskjellen mellom disse to er riktignok stor – den ene innebærer studieavbrudd, den andre ikke. Men begge antyder en flukt fra realitetene på campus og et ønske og håp om noe bedre, en mulighet til å holde hodet over vannet for en periode.
Og skal jeg være dønn ærlig har jeg forståelse for det. God forståelse. I disse immatrikuleringstider skulle jeg selvsagt ønske å ha ment noe annet. Men sannheten er den at jeg skulle ønske at universitetet NTNU hadde gjort mer, på en måte engasjert seg mer og vært en overskuddsorganisasjon, gjort det slik at den energien som studentene har, og bruker, men på andre ting, ble kanalisert nettopp på studier. I en idéell campusvirkelighet skal dette være tilfelle. For det å studere skal ikke være ensbetydende med overlevelse. Overleve forelesninger og øvingsinnleveringer. Høyere utdanning skal være karakter- og holdningsskapende og utvikle gode arbeidsvaner, for all del, men jeg tror ingen med vitende vilje ønsker at utdanning skal være en kamp hvor studentene står på ene siden og forelesere og universitet på den andre. I en utdanningssammenheng bør man vel spille på samme lag? Spille hverandre god.
Google encourages employees to spend 20 percent of their time working on projects that contribute to their personal growth
Brukes arbeidsmentaliteten hos Google som eksempel, skal systemet kokes ned til det «å ha det gøy [på jobb]«. En åpenbar klisjé, men den gjenspeiler også noe som hører til sjeldenhetene å finne på det som skal være den teknologiske høyborgen NTNU.
Prorektor for undervisning, Julie Feilberg, er skeptisk til selve spørsmålet om «inspirerende forelesere».
Forskjellene
En ugrei realitet er nettopp dette med foreleserne. En foreleser er i ypperste tilfelle en professor. Det skulle man i det minste forvente. Men organisasjonen NTNU stiller få krav til en professors evne til å formidle sine kunnskaper. Ei heller stilles det krav til en forelesers motivasjon til å gjøre nettopp dette. Og ser man på nevnte friårsstatistikk, så kan man fatte en mistanke.
Det som mange mener er en ulempe – og som i alle tilfeller er en stor forskjell fra andre internasjonale (anerkjente) universiteter – er at forelesere rekrutteres på helt forskjellig vis. Ved NTNU er en professorstilling pliktig å forelese 30% av sin arbeidstid. Ved et universitet i USA eller Canada vil en foreleser måtte søke om å få lov til å forelese og konkurrere om stillingene med andre forelesere. De to tilfellene markerer helt ulike tilnærminger til forelesningsembetet.
Det er på mange måter en fortvilende situasjon. Det er ikke slik at det er for mange forelesere på NTNU innen de ulike disiplinene – det er ikke så mange å velge blant. På den måten blir det heller ikke konkurranse om å få holde forelesninger i et bestemt fag. Som om ikke dette er nok er veldig mange av stipendiatene – professor- og forelesningsspirene – i økende grad internasjonale studenter som gladelig takker ja til en helt grei stipendiatlønn, sett med norske øyne, en lønn som dermed er meget lukrativ i de fleste utland – og hvor stipendiatene i de fleste tilfeller ikke blir værende på campus mer enn et år eller to.
Så la det være sikkert – sett i lys av stillingen som NTNU har, har Norge som nasjon en voldsom oppgave i å gjøre endringer og gjøre tiltak som fremmer studiekvaliteten ved utdanningsinstitusjonene. Skal Norge fortsette å være en kunnskapsnasjon er det ikke bra at studieforløpet til studentene forlenges med 20% pga friår.
Når India utdanner 3 millioner ingeniører i året, Norge litt over 2000 og stadig synkende for tredje år på rad, er det klart at våre utdanningsinstitusjoner må gjøre en bedre jobb enn de gjør i India, skal Norge forsvare det å være en kunnskapsnasjon, også i fremtiden.
Innovasjon
Å opprette innovasjonssentre er en viktig del av dette, og det ser man stadig vekk skjer. Innovasjon er viktig og representerer viktige pluss-ord som velstand, mangfoldighet og trygghet.
Men innovasjon spiller igjen inn på dette med engasjement og motivasjon, ikke minst på studenter og de som skal utrette noe. For all del, her spiller selvsagt forskningsmiljøer en viktig rolle, men disse har et like stort behov som andre aktører å rekruttere studentene, og må oppfordres til å bidra positivt til utdanningskvaliteten.
På mange måter oppleves innovasjon som et krampeaktig tiltak som går i utakt med resten av campus og det som utføres der. Innovasjon må man ha, det kommer føringer på dette fra myndigheter, og næringslivet bidrar gjerne med midler og ønsker virkelig dette, for dette skaper konkurransefortrinn. Men uten engasjement fra akademia – forelesere så vel som studenter – har man lite eller ingenting.
Forandringen
Så hva må til for å skape dette – engasjement på de riktige stedene? Er det i det hele tatt et så stort problem som antydet?
Sett under ett så er menneskelig kapital, studenter spesielt, en ressurssterk vare som har et potensial mye større en det som er brukt i dag, som burde vært kanalisert til å gagne akademiske resultater. Det er ikke uten grunn at det står fryktelig bra til med Trondheims studentorganisasjoner, for her har man virkelig muligheten til å utrette noe – ofte også med kunnskaper og erfaringer fra undervisning på campus. Tilbake på det idéelle campus ville denne energien blitt brukt nettopp på campus, på samme måte, med samme positive opplevelse, med de samme menneskene, men til å skape nye ting i samarbeid med forelesere og professorer.
NTNU er det skapende universitet. Aller helst skulle det vært skapende – også på campus.
De andre uti verden
Tsinghua-universitetet i Kina krever 2 timer trim om dagen fra sine studenter og lesesalene på bibliotekene der er fulle selv kl ti på kvelden. Selv om trimøktene riktignok er etterlevninger fra Maos tid, har fysisk styrke, utholdenhet og holdninger mye å si for resultatene. Det anerkjente universitetet INSA i Tolouse, Frankrike har gym som et eget fag, minst 1 time i uken. University of British Columbia, Vancouver, Canada har en egen webside, leap.ubc.ca, som gir veiledning om riktig studieteknikk og bruk av universitetets studieressurser. Amerikanske universiteter har 5 fag hvert semester, kortere semestre, eller til og med tre semestre. NTNU har som standard 2 semestre, og i sin siving-utdanning 4 fag per semester.
Jeg ønsker ikke å si hva som evt nødvendigvis er bra eller dårlig av disse forskjellene. Men at NTNU hadde hatt godt av en gjennomgang av sin undervisning, se på hva som kan gjøres for å engasjere studenter og forelesere i en mye større grad, tror jeg er av avgjørende betydning for fremtiden til norske teknologibedrifter og fremtiden til eksport av norsk teknologi.
NTNUs visjon: Internasjonalt fremragende i 2020.
Universitetet i Stanford har skrevet om «academic change». Dette vil bli et viktig tema for NTNU fremover. Med økende inntaksgrenser – og økte mattekaraktergrenser for siving-utdanningen – vil stadig mer ressurssterke studenter knyttes til universitetet, og kravene disse stiller til universitetet vil økes tilsvarende. Så endringer – forhåpentligvis til det positive – vil skje. Som i så mange andre tilfeller er evnen til omstilling, både blant ledelse og professorer, være avgjørende. I mine øyne er forkjærlighet for tradisjon og nettopp denne manglende evnen på endring som vil blir den største utfordringen.
NTNU vil bli et sunnere sted å studere – og først da blir også universitetet å se stigende på de internasjonale rangeringene. For et sunt akademisk miljø handler ikke om overlevelse, men om engasjement og dyktighet, verdier som kan omsettes og brukes, og som skaper både bedre mennesker og et bedre samfunn.
(Fotnote. Magasinet Tekna skriver i sin første utgivelse i 2008 at færre norske studenter tar utdanning i utlandet. Ved linjen Produktutvikling og produksjon har i år 61 studenter søkt om utenlandsopphold, av et totalt antall på ~100. Året før var det 25 på samme linje som gjorde tilsvarende).